Om stressa leder og fallgruver

Teamet ventet. Tiden gikk. Ti minutter senere dukket lederen opp på skjermen, snakket på inn- og utpust i et kvarter og forsvant inn i et annet møte. Tilbake satt åtte mennesker, som ikke hadde sagt et eneste ord.

Hva skjedde? 

Stress skjedde. 

Og det er ikke uvanlig blant ledere.

Alt for 10 år siden, da vi levde i et litt mindre komplekst og digitalt arbeidsliv, viste en BI-undersøkelse at over 60 prosent av norske ledere opplevde tidspress og høy arbeidsbelastning ofte eller hele tiden.

I en svensk undersøkelse fra 2022 oppga 36 prosent av de spurte lederne at de var veldig stresset, og én av ti fortalte at de var på grensen til utbrenthet. Det nye, fleksible arbeidslivet var en viktig grunn til dette, fordi dette stilte andre krav til lederne enn før.

Jeg har ikke lykkes med å finne ferske norske tall, men leste nylig at 16 prosent av danske ledere opplever ikke å ha energi når de kommer hjem fra jobb. Dette stemmer godt med mitt inntrykk fra egen ledercoaching.

Lederstress kan ha store ringvirkninger.

En leder, som har mer enn nok med å håndtere egen arbeidsmengde, har lite tid og overskudd til å se, høre og støtte medarbeidere – noe historien over er et eksempel på:

 I utgangspunktet var hun en leder med ansvarsfull og effektiv som noen av sine kvaliteter.

Dette hadde, i en krevende tid for bedriften, bikket over i at hun tok ansvar for altfor mye, og ble overkjørende i møte med andre for å få ting unna.

I denne konteksten var hun med andre ord ikke den beste versjonen av seg selv. Hennes styrker hadde blitt hennes fallgruver, som det heter i refleksjonsverktøyet kjernekvadranten.