Om autopiloter, mødre og ravner
– Du trenger ikke skynde deg lenger!
Hjertet slo kolbøtte. Hvem var det som snakket?
Så hørte hun stemmen igjen, denne gangen kraftigere.
– Du trenger ikke skynde deg lenger!
Kvinnen kvapp til da hun så en vakker fugl, sittende på rekkverket ved inngangsdøren.
– Hvem er du? Og hva er det du sier?
– Jeg er ravnen, din følgesvenn. Vi holder til her i området begge to, men jeg tror ikke du har lagt merke til meg.
Første gangen jeg så deg, var da du gikk hjem fra helsestasjonen, stresset og skamfull fordi de sa at babyen din lå nederst på vekstkurven.
Dette rørte noe i morshjertet mitt. Og siden har jeg fulgt deg.
Jeg har sett deg ved morgengry, når du har trillet de små til barnehagen, og småløpt videre for å rekke bussen til jobb.
Jeg har sett deg når du har laget middag med raske bevegelser, og sultne barn rundt beina.
Jeg har sett deg ved spisebordet, så opptatt av barnet nederst på kurven at du knapt har enset din egen mat.
Jeg har sett deg haste rundt mellom rommene, letende etter vannflasker, votter og gymtøy.
Jeg har sett deg i nattetimene, med det blå lyset fra jobbens datamaskin i øynene.
Jeg har sett deg.
– Hvorfor forteller du meg dette?
– Fordi årene har gått. Ting har endret seg. Men du fortsetter som før.
– Det må du forklare...
– Tiden går. Barna rusler hjem fra skolen, finner seg mat, og liker litt tid alene. Jeg vet, for jeg ser dem gjennom vinduet.
Når du kommer hjem, trenger ikke middagen stå på bordet så raskt som mulig. Og gymtøyet, det klarer de å finne selv.
Så jeg vil si deg, nå, fra mitt hjerte til ditt hjerte:
Du kan gjøre deg ferdig på jobb før du drar hjem. Og du trenger ikke gå så fort du kan fra bussen til huset ditt.
Kanskje du kan se opp, betrakte fuglene – og vinke til meg?
Du kan lage middag med senkede skuldre. Og du trenger ikke passe på alt og alle ved matbordet.
Kanskje du kan lene deg tilbake, puste godt – og nyte litt?
For tiden er en annen nå.
Kvinnen så på fuglen, blank i øynene.
– Stemmer det at ravnen er den klokeste og mest empatiske fuglen av alle?
Ravnen blunket og flakset med vingene.
Så fløy den ut i ettermiddagsmørket.
